Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Woodrow Wilson og de amerikanske fredskommisærene under forhandlingene i Versailles.

Kampene under første verdenskrig endte med våpenhvile kl 11:00, 11. november, 1918. Ettervirkningene av første verdenskrig førte til drastiske politiske, kulturelle og sosiale forandringer. Nye land ble dannet, eldre ble forandret, internasjonale organisasjoner ble dannet, og mange nye, så vel som gamle, tanker falt i god jord hos mange mennesker.

[rediger] Blokade av Tyskland

Gjennom våpenstillstanden opprettholdte de allierte den tyske sjøhandelsblokaden som hadde startet under krigen. Denne blokaden skal ha ført til at rundt 800 000 tyske sivile døde av underernæring i de to siste årene av krigen. Opprettholdelsen av blokaden i tiden etter krigen, ville, som Robert Leckie skrev i sin bok Delivered From Evil, «pine tyskerne ... og drive dem av fortvilelsens raseri inn i djevelens armer». Noen historikere har siden ment at det var den brutale behandlingen tyskerne fikk etter krigen som var hovedårsaken til andre verdenskrig, mens andre har argumentert for at de allierte skulle ha vært enda strengere mot Tyskland.

[rediger] Versailles-traktaten

Versailles-traktaten under fredskonferansen i Paris, den 28. juni 1919, endte offisielt krigen. Blant de 440 traktatene var det blant annet et krav om at Tyskland offisielt skulle akseptere ansvaret for å ha startet krigen, og at de skulle betale store krigserstatninger. Traktatene inneholdt også en paragraf for stiftelsen av Folkeforbundet. Det amerikanske senatet godkjente aldri denne avtalen, så USA ble ikke med i forbundet, til tross for Woodrow Wilsons kampanje i støtte for forbundet. USA forhandlet i stedet frem en egen fredsavtale med Tyskland, en avtale som ble sluttført august 1921

En indirekte årsak av avtalen, oppdelingen av Tysklands kolonier i Afrika og Asia, ville ikke komme til syne før tiår senere. USA, som ikke var fornøyd med avtalevilkårne, presset de europeiske nasjonene som tok i mot de tyske koloniene til å behandle de innfødte med samme respekt som tyskerne hadde gjort. Dette ble ikke tilfelle, særlig i det franske Indokina (det senere Vietnam), og ville føre til fremtidige konflikter.

[rediger] Spanskesyken

En separat, men relatert hendelse var den store influensa-pandemien, eller spanskesyken som den er blitt kalt. En ondartet type av influensaen, som oppstod i USA, men som misledende er kjent som «spanskesyken», ble ved uhell ført til Europa av amerikansk krigspersonell. Sykdommen spredte seg raskt både på det amerikanske så vel som det europeiske kontinentet, for til slutt å ramme hele kloden. Det eksakte dødstallet er ukjent, men 20 millioner mennesker er beregnet omkommet av influensaen verden over. I 2005 viste en studie at «at 1918-viruset skal ha oppstått i fugler, og var likt fugleinfluensaen som i dag har spredt frykt rundt om i verden» [1]

[rediger] Geopolitiske og økonomiske konsekvenser

[rediger] Revolusjoner

Det forekom mange sosialistiske og kommunistiske oppstander i Europa etter 1917, spesielt i Tyskland og Ungarn.

Som et resultat av at bolsjevikene nektet å avgi territorium, ble russiske styrker bekjempet av tyske og østerrikske tropper, og den nye kommunistiske regjeringen skrev under freden i Brest-Litovsk i mars 1918. I denne avtalen avsa Russland alle krav på Estland, Finland, Latvia, Litauen, Polen og Ukraina, og det opp til Tyskland og Østerrike å avgjøre skjebnen til disse territoriene. Senere avstod russerne også fra avtalen som hadde delt Polen. Dermed kunne Polen gjenerverve sine grenser fra 1772. Avtalen ble imidlertid erklært foreldet da tyskerne ble slått senere det samme året, noe som førte til at tilstanden i store deler av Østeuropa ble satt i en usikker posisjon.

[rediger] Russland

Russland, allerede sosialt og økonomisk lidende, ble revet fra hverandre i en dødelig borgerkrig, som drepte mer enn 15 millioner mennesker, og ødela store deler av landet. Under den russiske revolusjon klarte mange ikke-russiske nasjoner å oppnå kortere perioder med uavhengighet. Finland, Litauen, Latvia og Estland ble relativt uavhengig. Disse statene ble imidlertid underlagt Sovjetunionen i 1939

Romanis, til å begynne med dannet av unionen mellom Wallachia og Moldova, fikk Bessarabia av Russland. Armenia, Georgia og Aserbajdsjan ble dannet i Kaukasus-regionen. I 1922 ble disse landene invadert av Sovjetunionen og erklært sovjetiske republikker. Slike hendelser forekom også i Sentral-Asia. Sovjetunionen var trolig heldig med det faktum at Tyskland tapte krigen. Hadde tyskerne vunnet ville de ha opprettholdt Brest-Litovsk-avtalen, en avtale som hadde tatt store rike landområder fra russerne.

[rediger] Det østerriksk-ungarske riket

På grunn av det sviende nederlaget til sentralmaktene under krigen, mistet folket i riket troen på dobbeltmonarkiet, og innen våpenhvilen ble innført i november, hadde radikal nasjonalisme allerede ført til flere uavhengighetserklæringer i september og oktober 1918. Til å begynne med ønsket de allierte å opprettholde Østerrike-Ungarn som en slags motbalanse til tysk dominans i Sentraleuropa. Men på grunn av krigens gang og lobbyvirksomhet av separatister både fra innsiden og utsiden av riket, måtte de allierte til slutt anerkjenne begge nasjonene som forskjellige enheter.

Gjenopprettelsen av grenser og regjeringer i sør-sentraleuropa i tiden etter krigen var ikke en lett oppgave. Da de sentrele regjeringene hadde sluttet å fungere, hadde store områder blitt foruten en styrende stat, og i den påfølgende tiden hadde disse områdene selv prøvd å utfylle maktvakumet. I den samme perioden led folk av matmangel, og var demoraliserte etter tapene fra krigen. Forskjellige parti, alt fra sterke nasjonalister, sosialdemokrater, til kommunister prøvde å sette opp regjeringer. I andre områder prøvde eksisterende nasjoner, som f.eks. Romania, å anneksere regioner de mente å ha krav på. Disse bevegelsene dannet de facto-regjeringer som forverret forholde for diplomater, idealister og de vestlige allierte.

De allierte skulle i utgangspunktet okkupere det gamle riket, men hadde sjeldent nok soldater. Soldatene måtte stå imot lokale autoriterer som ofte hadde sin egen agenda. Ved fredskonferansen i Paris ble diplomatene nødt til å forsone seg med disse autoritetene med de motstridene kravene fra nasjonene som hadde vendt seg til de allierte i håp om hjelp under krigen.

I tråd med idealene av selvstyring, beskrevet i de 14 punktene, skulle tyskerne, om de var fra Tyskland eller Østerrike, få bestemme sin egen fremtid og regjering. Dette likte ikke Frankrike, som var bekymret for at et utvidet Tyskland kunne bli en stor sikkerhetsrisiko. Tsjekkerne og Slovenerne gjorde krav på tysk-språklige områder, noe som var med å ytterligere forverre forhandlingssituasjonen.

Resultatet ble avtaler som kompromisserte flere forskjellige idealer, støtet mange allierte, og som satte opp helt nye samfunnssystem ved flere områder. Mange håpte på at de nye nasjonalstatene ville føre til en ny æra med velstand og fred, og fri fra den bitre striden mellom de ulike nasjonene som hadde preget de foregående femti årene. Dette synet skulle imidlertid vise seg å være alt for optimistisk. De territorielle forandringene etter første verdenskrig var som følger:

• Dannelsen av de nye republikkene Østerrike og Ungarn

Delingen av Østerrike-Ungarn etter første verdenskrig

██ Grensen til Østerrike-Ungarn i 1914

██ Grenser i 1914

██ Grenser i 1920

██ Det østerrikske riket i 1914

██ Det ungarske kongedømmet i 1914

██ Bosnia-Hercegovina i 1914

• Bøhmen, Mähren, Schlesien, Slovakia og Karpato-Ruthenia ble til det nye Tsjekkoslovakia
• Galicia og Lodomeria ble gitt til Polen
• Syd-Tirol, Trentino og Trieste ble gitt til Italia
• Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Dalmatia, Slovenia, Vojvodina, Serbia og Montenegro gikk sammen og dannet kongeriket Jugoslavia
• Transylvania ble en del av Romania.

Flesteparretn av de nye statene hadde store minoritsgrupper. Flere hundre tusen tyskere erkjente seg som minoriteter i de ferske statene. En fjerdedel av de etniske ungarerne befant seg utenfor Ungarns grenser. Mange av disse minoritetene brfant seg i en dårlig situasjon på grunn av alle de nye grensene, som tok lite hensyn til minoritetsbefolkningen.

[rediger] Det ottomanske riket

Mot slutten av krigen kollapset den ottomanske regjeringen, og riket ble delt mellom de seirende maktene i Sèvres-traktatene den 10. august, 1920. Frankrike og Storbritannia fikk mesteparten av Midtøsten, og britene fikk Palestina-mandatet under Folkeforbundet. Italia og Hellas fikk mye at Anatolia. Avtalen ble aldri godtatt av tyrkerne, så de tvang ut grekerne mens italienerne ikke fikk muligheten til å etablere seg. Et eget kurdisk område ble forsøkt dannet, men forsøk på å bli uavhengig ble bekjempet av tyrkiske revolusjonære i 1920-årene.

Etter den tyrkiske motstanden, ledet av Kemal Atatürk, hadde etablert kontrollen over Anatolia og preseset de allierte ut, ble det et behov for en ny avtale da Sevres-avtalen ikke kunne gjennomføres. I avtalen ved Lausanne ble det slutt på fiendligheten mot de vestlige maktene og dannelsen av den tyrkiske republikk fant sted. Før avtalen i Lausanne hadde Tyrkia og Sovjetunionen signert en avtale ved Kars, som førte til at det også ble fred ved den østlige grensen i Tyrkia.